En bok om oppvekst

Pappas Hemmelighet

Av VILDE BRATLAND HANSEN

Hør et utdrag av boka

0:00

En meget viktig bok om seksuelle overgrep og om hvordan den kan ramme flere generasjoner

Finn Skårderud

Vilde Bratland Hansen

Vilde Bratland Hansen (f. 1994) er utdannet statsviter og yogalærer. Hun er journalist i NRK, forfatter og foredragsholder. Tidligere har hun ugitt romanen 13-21. Foto: Stein Bjørge

single-image-10
VILDE BRATLAND HANSEN

/ Author

Pappas Hemmelighet

Pappas hemmelighet er en sterk og personlig fortelling om hvordan overgrep kan påvirke en hel familie, ikke bare offeret. Boken er også en historie om å mestre livet, pa. tross av traumene man er blitt påført. Den skildrer en far og en datter som med tiden har utviklet et sterkt bånd fordi de valgte åpenhet.

kr449.00 kr349.00

Opplev førstesidene
GRATIS

Pappa tok opp fjernkontrollen og skrudde av TV-en idet jeg kom inn i stua. Både han, mamma Lise og min søster Thea satt tause. Mamma ga inntrykk av at hun egentlig ikke ville være der. Både hun og Thea hadde dette rare blikket som vekslet mellom gulvet, pappa og meg. Pappa brøt stillheten. «Som du sikkert har skjønt, er det en grunn til at vi har bedt deg komme.» Han rettet seg opp i stolen og dro i t-skjorten sin. Prøvde å ta seg sammen. «Det er vel strengt tatt jeg som har bedt deg komme.» «Ja», svarte jeg og satte meg i sofaen på den andre siden av rommet. Jeg begynte å forstå at dette ikke var en hvilken som helst samtale.

«Jeg vet ikke om du husker Tyskeren?» spurte han. Tyskeren? Hva hadde han med dette å gjøre? «Jeg husker ham», svarte jeg. Jeg hadde møtt ham flere ganger, sist gang i farfars begravelse. Farmor og farfar pleide å være så begeistret når han kom på besøk til Norge. Pappa nikket. Mamma ristet på hodet og fanget blikket mitt. Hun var hvit i ansiktet. «Men jeg var ikke så glad i ham», fortsatte pappa. Thea begynte å grine. Tårene rant mens hun holdt hånden foran munnen. Hun gjør som regel det når hun er i ferd med å bryte sammen. «Han sov på rommet mitt. Hver eneste jul.» Det var pappas tur til å gråte. Han krøp sammen i stolen. Denne gangen klarte han ikke hente seg inn igjen og brast i et voldsomt hulk. «Han misbrukte meg fra jeg var ni år til jeg var seksten.» Setningen føk ut av ham som en eksplosjon. All informasjonen kom i ett utpust, før hikstingen tok overhånd. Det eneste jeg ville, var å komme meg vekk. Jeg ble likevel sittende i sofaen mens jeg tenkte på hva jeg burde si. Pappa og Thea gråt, mamma satt i stolen sin og ristet på hodet. Sånn var det da pappa en novemberkveld i 2013 fortalte om overgrepene som ble begått mot ham som barn. Jeg var 20 år før jeg fikk vite at han assosierte julen med mørke rom, maktesløshet og stønningen fra sin egen overgriper. Frem til da trodde jeg at jeg kjente pappa. Hans besettelse etter å få til ting forklarte jeg med at han alltid har vært en person som elsker å vinne. Øynene som uten forvarsel kunne bli triste, melankolien, anså jeg som et personlighetstrekk. Det samme gjorde jeg med hans stadige behov for bekreftelser på at han var bra nok. Nå var jeg nødt til å lage en ny fortelling om pappa

ANBEFALINGER